Update

Hei! Nå er det på tide med en oppdatering fra sør. De siste tre ukene har teamet vårt vært i Kakamega, en by i den vestlige regionen i Kenya. Her bor vi i vertsfamilie og jobber med de ansatte i NCCK og prosjektene de driver med her. Det har vært tre veldig gode og travle uker. Vi har levd slik kenyanerne lever, vi har reist rundt til familier, vi har opplevd skikkelig kirkeliv, lært oss litt swahili, fått nye venner, og lært litt mer om hvordan NCCK jobber for et bedre samfunn for det kenyanske folket.

Vertsfamilien vår består av et ektepar hvor faren er prest i en kirke som tilhører kvekersamfunnet, altså innenfor protestantene, og moren jobber for barn og barns rettigheter i samfunnet, mye med barnehjemsbarn og gatebarn. De har fire barn mellom 18 og 28 i tillegg til tre barn som de har adoptert. For tiden driver skolene i landet å stenges, ettersom det nå er tid for ferie frem til januar, så barna deres (som til vanlig går på internatskole) kommer hjem og tilbringer ferien hjemme. Familien har også en hushjelp som lager mat og gjør rent. Jeg har vært med henne og lært å lage skikkelig kenyansk mat, og det har vært veldig moro! Det er ingen enkel og lettvint oppgave å lage mat til 10 mennesker når man må lage maten fra bunnen av, og den skal stekes/kokes i peisen ved hjelp av kull. Det tar tid, det tar krefter, og man blir sliten. Men hushjelpen vår er tidenes gladeste person, og synes det er-så-gøy at vi er interessert i kenyanske mattradisjoner. Så i romjula blir det nok litt afrikainspirerte retter på koltbordet, hurra!

DSC_0001Flinke hushjelpen!

NCCK Kakamega jobber litt annerledes enn de andre regionene. Mens Nairobi driver helseklinikk og ungdomsarbeid, Mombasa driver kommunikasjonsarbeid mellom religiøse og kulturelle samfunn, og Machakos driver mat- og vannprosjekter, har Kakamega funnet på noe helt annet. De har startet lånegrupper for at små bedrifter kan utvide seg og vokse. NCCK låner ut 5000 shilling (ca. 350 kr) for at daglig leder i en liten butikk eller fabrikk kan bruke pengene på noe som vil gagne bedriften på lang sikt. Etter en måned betaler de pengene tilbake med en liten rente. Det er nemlig slik her at bankene er ekstremt forsiktige med å gi ut lån, ettersom de har store problemer med at folk ikke betaler tilbake. Dermed er det vanskelig for ledere av en bedrift er å utvide, ettersom de som regel ikke har noen ressurser å utvide med. Lånet fra NCCK har vært til stor hjelp for mange mennesker i fattige strøk i Kakamega.

Vår oppgave har derfor vært å reise rundt til lokalsamfunnene, møte menneskene som har mottatt lån fra NCCK, og høre hvordan dette har hjulpet deres bedrift. De fleste av disse menneskene bor langt unna byen, så vi har vært veldig heldige med å se mye av dette vakre landet, hvordan menneskene bor, og hvordan deres små bedrifter har vokst og blitt større den siste tida. De aller fleste har fått utvidet bedriften, og økt inntektene etter de fikk lån. Et eksempel på dette er en liten butikk vi besøkte, hvor eieren brukte lånet til å kjøpe ingredienser for å lage boller, rundstykker og andre bakevarer. Hun solgte de deretter videre til større bedrifter, og tjente ganske raskt inn igjen det ingrediensene kostet. Hun har økt inntektene per måned med 5000 kenyanske shilling, og kan derfor betale tilbake lånet med en gang, og fortsatt ha høyere inntekt måneden etter, og måneden etter det igjen. I og med at de fleste bedriftene ligger langt utenfor byene, er de fleste dårlige i engelsk, og intervjuene har gått mye på swahili og stammespråk. Likevel har det vært veldig moro å bare se hvordan de livnærer seg utpå landsbygda. Det er jo en helt annen hverdag enn alt det vi er vandt med.

DSC_0151Her intervjuer Fidelia fra NCCK-kontoret eieren av en liten bedrift som produserer og selger kull.

DSC_0139Her er vi utenfor en annen liten butikk. Jepp – det er folk, og spesielt barn, overalt!

DSC_0085
De aller fleste som bor på landsbygda eier en liten bit jord, og gjerne ei ku eller et par geiter. Ja, mange lever faktisk fortsatt på naturalhusholdning, fordi de ikke har nok utdanning og ressurser til å flytte inn til en by og få en jobb med en inntekt. Dermed snakker de fleste kun stammespråket i landsbygda og kanskje litt swahili, og mange barn har ikke engang vært utenfor den bygda de lever i. Tenk det! Barn i Norge har jo gjerne vært i flere verdensdeler før de begynner på skolen. Men man blir nok ikke noe mer lykkelig av den grunn, det skal være sagt.

DSC_0087I de mest rurale områdene får man gjerne over 10 barn hver, og på et område er omtrent alle i familie med hverandre på et eller annet vis. Noen som sa at alle på Fåberg er i familie? Vel, vi slår nok ikke kenyanerne.

DSC_0082

DSC_0155 DSC_0070

DSC_0149 - Kopi

DSC_0081
Som dere ser er det veldig frodig og grønt i denne delen av Kenya. Mellom november og mars er det regntid, så omtrent hver ettermiddag høljer det ned et par timer før det klarner opp igjen. Derfor er det for øyeblikket ekstra grønt her i vest-Kenya, og skiftningen i været gjør jordbruket mye lettere for befolkningen. På bildet ser dere også en kvinne som bærer en kurv på hodet. På grunn av urbanisering er det ikke lenger slikt at alle kan bære ting på hodet, men kvinnene på landsbygda – de har både god balanse og sterke, hardtarbeidende kropper. Ingen sak å bli godt trent om man bor her!

DSC_0113
Fin natur og deilig klima. Mellom 25-30 grader hver dag, mmm. Hvor mye er det i Norge, sa du? Hehehehe.

Vi har selvfølgelig gjort mye annet enn å observere bedrifter og besøke familier. Det er nemlig slik at ting blir ikke alltid slik du har tenkt deg når du kommer til Afrika. Dårlig planlegging og informasjon kan være frustrerende, men på en annen side får man mange uforutsette, spontane opplevelser og minner med seg i bagasjen – hvis man tar mulighetene som tilbyr seg dag for dag. Vi har gjort mye spennende mens vi har vært her, og for det meste ganske spontane ting. Med NCCK-kontoret har vi vært på tur vestover, til en by kalt Teso, hvor vi dro på en aldri så knøttliten fjelltur på Kakapel Rock. Fantastisk utsikt utover jordbruk, fjell og skoger. Vi kunne til og med se over til Uganda, og til en fjellkjede der som ligger over 4000 m.o.h.

DSC_0163
Kjole på fjelltur. Den var ny.

DSC_0154
Camilla chiller på Kakapel.

Etter fjellturen dro vi videre til Malaba, som grenser til Uganda. Der sto vi i en lang lastebilkø før vi kom oss over grensa for litt shopping. Mat og klær er nemlig ganske mye billigere i Uganda enn i Kenya, så vi var jo på en måte på harrytur. Nordmenn drar til Sverige, kenyanerne drar til Uganda. Så Uganda ble altså land nr. 20 på lista, hurra!

Vest-Kenya er som dere ser veldig frodig, og i denne regionen ligger også Kenyas eneste regnskog, kalt Kakamega Forest. Her var vi på utflukt en dag. 40-50 meter høye trær, apekatter og tettpakka skog er noen stikkord:

DSC_0046

DSC_0035

DSC_0050

DSC_0057

DSC_0055

DSC_0067 DSC_0044Se, så høye trærne er!

Hver søndag har vi vært med enten NCCK-kontoret eller vertsfamilien på gudstjeneste. Dette kan ta alt fra 2 timer til så og si hele dagen. Kirkene vi har besøkt har som regel vært langt utpå bygda, og derfor har gudstjenestene vært på swahili eller luja (stammespråket de snakker her). Overalt hvor vi kommer mottar de oss som kongelige, og vi får presentere oss og snakke litt om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva familien vår driver med, osv. Vertsfamilien syntes det var så moro og interessant at min norske familie er så involvert i kristent arbeid, så det måtte jeg også meddele med hele menigheten, til smilende, nikkende ansikter. Dette var altså på en konfirmasjonsgudstjeneste som vi brukte et par timer på å komme oss til. Langt, langt oppi fjellene, hvor folk ikke har reist stort eller møtt andre kulturer. Å få besøk av en hvit europeer kan derfor virke litt fremmed for mange. Det er så vanvittig mange forskjeller. Derfor hjalp det veldig at jeg kunne fortelle dem at min mor driver konfirmasjonsprosjekter i Norge. Da hadde vi i allefall noe til felles, og noen tenkte kanskje at vi ikke er så forskjellige likevel. Og gudstjenesten hadde jo mange likhetstrekk med konfirmasjonsgudstjenester i Norge! Hvite klær, forbønn, sang, mm.

DSC_0123
Konfirmantene måtte komme opp og bli bedt for, slik som i Norge!

DSC_0122Menigheten.

Vi fikk også delta i et bryllup (!) forrige lørdag, da en ansatt i NCCK i nabobyen giftet seg med en vakker, 24-år gammel kenyaner. Det var en helt fantastisk og uforglemmelig opplevelse. SÅ mye musikk, sang, dans, roping, jubling, glede og LIV! Helt fra bruden gikk ut av bilen og mot kirkedøra, var det massevis av folk som omringet henne, sang og danset, skrek og hoiet. Og oppover kirkegulvet var det like mye liv. Vel fremme ved presten var det endel dansing før de satte seg ned og presten hadde en liten tale som inneholdt kjærlighetsbudet fra Bibelen, til stor glede for tilskuerne. Så måtte bruden, brudgommen og forloverne reise seg og si det man trenger å si før man blir gift, putte ringen på fingeren, og danse enda litt mer. Deretter var det mat til alle i kirka, før kaker, gaveoverekkelse og taler. Det gikk med MYE mat, ettersom du aldri helt vet hvor mange som kommer i et afrikansk bryllup. Det er ikke bare de inviterte som kommer, for å si det sånn. Hele lokalsamfunnet kommer, som vil si mange hundre mennesker. Alle vil være med på denne særdeles livlige, ville festen. Er det fest, så er det fest!

IMG_2409Brudeparret med brudgommens foreldre.

IMG_2420Jeg fanget denne nydelige brudepika!

Ja, vi har hatt mye moro i Kakamega de siste tre ukene. Vi har blitt godt kjent med de herlige menneskene på NCCK-kontoret og i vertsfamilien, vi har vært med på så mye lærerikt og spennende, og laget minner for livet. Det har vært veldig deilig å være på et sted så lenge, istedenfor å reise rundt hele tiden. Jeg kommer til å savne Kakamega når vi reiser herifra og tar ferie om en ukes tid. Vi er så heldige!

I skrivende øyeblikk har vi akkurat kommet tilbake fra sykehuset etter å tatt noen blodtester og bekreftet at både Camilla, Gladys og jeg har fått malaria. Men frykt ikke! Her er det ingen mennesker over fem år som dør av malaria så lenge de får behandling. Vi oppdaget det tidlig, får derfor rask behandling, og blir nok friske ganske snart. Malaria er en ekstremt vanlig sykdom her, og omtrent alle har hatt det en eller annen gang. På grunn av det frodige landskapet er Kakamega veldig malariautsatt, og selv med myggnetting og malariatabeletter til 1500kr, er det ikke til å unngå. Så da vi de siste dagene har vært litt slappe og hatt hode- og magesmerter, ble det anbefalt at vi sjekket oss med en gang, heldigvis. Så grunnen til at malaria er en av de dødeligste sykdommene i verden, kommer av at det som regel er barn under fem år som blir stukket, og ikke har sterke nok kropper til å motstå, eller mennesker som rett og slett ikke har tilgang til sykehus og dermed aldri får den behandlingen de trenger.

DSC_0025Avslutter med et bilde av min kjære reisepartner Camilla på lokaltransporten: motorsykkel! Disse bruker vi hver dag når vi skal til kontoret. Favoritten!

Snakkes!

-Akinyi

Reklamer
Publisert i Blogg | Legg igjen en kommentar

10 weeks

For nøyaktig 10 uker siden forlot vi norsk jord med nesa sørover, og siden den gang har vi hatt mange spennende opplevelser på det afrikanske kontinent. Det fortjener en liten oppsummering med bilder du (kanskje) ikke har sett før, wohoo!

IMG_1316Vi startet med forkurs i kalde Limuru. Her er teamet vårt avbildet sammen med Thomas fra Kirkens Nødhjelp (så du han på TV-aksjonssendingen, kanskje?)

IMG_1190
Ut på eventyr med denne halvgærne bergenseren!

IMG_1373
Safari i Maasai Mara! Uforglemmelig.

IMG_1615
Kokosnøtt til lunsj.

IMG_1618
Stranda i Mombasa at night.

DSC_0031
Tabitha og brodern.

DSC_0032 - Kopi
Ebony and ivory.

DSC_0018
Ingvild har blitt super-afrikaner-kokk! Nesten hvertfall.

DSC_0009
På det afrikanske kjøkken finner du sjendent mannfolk.

IMG_1927
Tørt, varmt og eksotisk i fjellene i Kenya.

IMG_2127
Dagens trening: hoppe-photoshoot.

DSC_0055 DSC_0015
Pene venner? Det syns jeg og. 😀

DSC_0068
Kenyansk klasserom.

IMG_1407
Åja, men da så.

IMG_1460
Møtte disse kjekkasene i Huruma, slummen i Nairobi.

DSC_0124
Langt, langt uti ødemarka. Her har det ikke regna siden april. Imagine living here.

DSC_0125
Slike skilt finner du ofte på offentlige bygg, dyreparker, bibliotek, matbutikker, osv. Hver gang du skal inn i en bygning blir du også sjekket av uniformerte vakter med digre våpen. Jepp, hver eneste gang du skal inn i matbutikken! Overalt kan du se disse uniformerte menneskene med ladede AG3 i hendene, i tilfelle det skulle oppstå noen skumle situasjoner. Da jeg fortalte kenyanerne at norsk politi ikke får lov til å gå med våpen i gatene, så de bare rart på meg og spurte: «Så hva gjør de om det er ran et sted, og de skal ta gjerningsmennene?» Tanken på politi uten våpen er for dem utenkelig. Så slik er det her.

Processed with VSCOcam with f2 preset Processed with VSCOcam with f2 preset
Jeg har fått meg ny kjole! Er den ikke fin!??? Favoritten min, i allefall!

DSC_0012
Bor du på landsbygda i Kenya, lager du ikke mat på elektrisk ovn. Da lager du den på bål ute i bakgården. Bor du i byen, lages maten med gassovn. Sjeldent elektrisitet.

DSC_0150
Arbeidsjern!

DSC_0058 DSC_0043
Snart like tan som denne fine kenyaneren! Ja, man blir faktisk brun i Afrika. Rart med det.

DSC_0043
Kenyansk kirkeliv.

IMG_1468
Her i Nairobi bor vi på YWCA-hotellet, som ligger ganske sentralt, samt rett ved den store Nairobi Central Park. Det er derfor gåavstand til det meste, og vi har blitt godt kjent med gatene i denne storbyen. For det meste på egenhånd, riktignok.

DSC_0062

Kenyansk trafikk er risikosport. Dette har myndighetene fått med seg, og de har derfor begynt med mye politi i gatene, som skal gi bøter til de mange uerfarne og risikosøkende sjåførene. Da vi var på vei til slummen her om dagen, ble taxien stoppet og sjåføren tatt med til politistasjonen av den enkle grunn at han kjørte i feil felt. Dette gjør selvfølgelig at flere og flere blir forsiktige i trafikken, heldigvis. Ja, det går framover!!

DSC_0114
Dette bildet får meg til å smile 🙂

Snakkes snart!

Akinyi

Publisert i Blogg | Legg igjen en kommentar

No food, no friendship

Idag fekk vi ikkje dratt til elefantbarneheimen på grunn av ein del uforutsette hendingar (normalt i Afrika), men vi fekk derimot dra på eit senter for giraffer! I tillegg til giraffer var det ein del vortesvin og skilpadder der. Vi fekk mate og klappe giraffene, og vart forklart av dei morosame dyrepassarane at viss vi ville ha ein klem frå giraffen, er det viktig å hugse på ein ting: «No food, no friendship!» Har eg ikkje med meg litt deilig dyrefôr til giraffen, var den overhovudet ikkje interessert i noko meir kontakt med meg. Haha, trivelege dyr, da! Det var au eindel skuleklasser der som var i same ærend som oss. Dei tykte det var utruleg morosamt med både giraffen og kvite menneske. «Mzungo» (betyr kvit på swahili) skrik dei etter oss, løper etter oss og vil bli teke bilete av. Kjempesøte, disse afrikanarane.

DSC_0124 DSC_0158 DSC_0171 DSC_0137 DSC_0138 DSC_0140DSC_0150DSC_0149 DSC_0148 DSC_0161 DSC_0130

 

Akinyi

Publisert i Blogg | Legg igjen en kommentar

Safari walk

I dag har vi på Team Kenya vore på safari! Like ved Nairobi Nasjonalpark ligg det nemleg ein barnheim for ville dyr som treng ein heim og eit sted å vere før dei kan sleppes ut i villmarka. Her får dei bu til dyrepassarane er sikre på at dei vil klare seg åleine. Vi fekk sjå på dei mange vakre, afrikanske dyra som bur på barneheimen, og var til og med vitne til løveparring! Spennande sakar! Bilete, ja? Here we go:

DSC_0121Her får bortkomne, foreldrelause, skada og forlatte dyr opptrening og ein plass å vere før dei kan bu i villmarka att.

DSC_0128Du veit filmen «Lion King»? Ja, sjølvsagt gjer du det. Den er ment å vere i frå Kenya og Tanzania. Det er i disse to landa språket swahili er mest utbredd, og i disse landa ein kan kjenne igjen landskapet og dyra frå filmen. «Hakuna matata» er swahili for «ingen problem», og «simba» er swahili for «løve». Kult!?

DSC_0129Løver er tidenes lateste dyr. Dei søv opptil 22 timer i døgnet, med mindre dei er opptekne med andre ting, slik som i dag.

DSC_0132Her tar løven og løvinna ein velfortent powernap etter parringa. Dette foregår i intervaller på 5 minutter og varar i omlag fire dagar, før løvinna går drektig i tre månader og føder dei nydeligste kattedyra i verda. Sikkert ganske behageleg å vere løve, trur du ikkje!?

DSC_0134Giraffkid!

DSC_0146Geparden er fin tykkjer eg.

DSC_0148Neshorn! Tre kjappe funfacts: 1) Det finnes to typer neshorn; kvit og sort. 2) Dette fullvaksne neshornet veier fire tonn. 3) Neshorn går drektige i 15 månader!

DSC_0151Bøffel! Eit av dei såkalla «big five» – dei fem viktigaste ville, afrikanske dyra.

DSC_0156Antilope og verdas største fugl – struts! Viss du skal spise eit strutseegg, må du koke det i heile to timar! Men så er det visst veldig næringsrikt!

DSC_0130Mjau.

DSC_0118Pumba med barn ligg og kviler på morgonkvisten.

DSC_0138Fin turbuss, hæ?

DSC_0140 DSC_0144Vi gjorde det som biletet til høgre ba oss om; opne skapet for å finne ut kven som truar økosystema og naturens balanse mest. Der var det sjølvsagt oss sjølv å finne. Mennesket.

DSC_0163 DSC_0119Om du lurer på kven som lærte oss alle disse morosamme funfactsa om dei afrikanske dyra, så var det berre denne utruleg kunnskapsrike guiden! Treet ved sida ta tykte eg var ganske kult. Verkar som det eine treet var så glad i det andre at det berre måtte gje det ein klem.

I morgon skal vi vonleg på ein elefantbarneheim. Det blir koselig!

Akinyi

Publisert i Blogg | Legg igjen en kommentar

A k i n y i

Long time, no see! Har ikke så mye tilgang på nett her i Kenya, skjønner dere. Det har skjedd en hel del siden sist. Mange oppturer, endel nedturer, nye opplevelser, erfaringer og utfordringer. Vi har lært mye om kulturforskjeller, om organisasjonsarbeid, og om vann- og matsikkerhet i den østlige delen av Kenya. Om vi har det bra? Ja, vi har det bra. Jeg skal ikke prøve å glorifisere oppholdet og fortelle at det har vært de to beste månedene i mitt liv også videre, men vi har det nå ikke så aller verst. Hva har vi så gjort siden sist? Jo, det skal jeg fortelle dere.

Etter dagene i Mombasa dro vi altså tilbake til Nairobi før vi dro videre til vårt første oppdrag i byen Machakos for å virkelig begynne å jobbe og oppholde oss på et sted en måned. Trodde vi. Her var vi da ikke lenger enn i tre dager, fordi det ikke var nok arbeid for oss her, men vi fikk i allefall sett et vannprosjekt søsterorganisasjonen Diakonia fra Sverige driver i nabolandsbyen Kangundo. Veldig spennende saker! Det har jo vært veldig mye fokus på Kirkens Nødhjelp og vannproblemantikk i forbindelse med TV-aksjonen i forrige uke, så det var artig å se med egne øyne hvordan kunnskap og handling fra en dyktig organisasjon som vet hva de driver med, kan skape et system for oppsamling og rensing av vann i en fjellandsby, og tro det eller ei – endre livene til de aller fleste kvinnene (det er som regel kvinnene som henter vann) i området. Mange var vandt til å gå i opptil 2 timer for å kunne fylle vanndunken sin med 20 liter vann for så å gå tilbake. Nå er vannstasjonen 5 minutter unna, og best av alt – vannet er renset og rent! Om du så på TV-aksjonen forrige søndag fikk du kanskje med deg den forferdelige statistikken for konsekvensene av urent vann? 6000 barn dør daglig av dårlige vann og sanitærforhold. De fleste voksne har bygget opp et immunforsvar som kan ta imot bakteriene fra urensa vann, men barn har ikke samme motstand. Om barnet overlever sine fem første leveår, er det stor sjanse for at det vil klare å overleve de hygieniske forholdene, men mange dør før de passerer denne alderen.

Det var ikke bare vannprosjektet som var spennende å se på denne dagen. Kenya har jo faktisk en helt vill natur! Kjøreturen var bare helt spektakulær, og den ble ikke akkurat verre av at jeg fikk kjøre litt – jippii! Fikk riktignok bare kjøre på en vei hvor sjåføren vår var 110% sikker på at vi ikke kom til å møte det korrupte politiet. Og det var på en vei langt oppå fjellet som var sikkert mer humpete og kronglete enn noen norsk vei du noensinne har kjørt på, selv på de verste skråningene langt oppi «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»- stedene på Vestlandet. Nå skal jeg aldri mer klage på norsk vei.

IMG_1937
Drøyt fin utsikt fra fjellene i Øst-Kenya.

IMG_1935
Eventyr på G.

IMG_1916
For oss nordmenn er det helt utenkelig å måtte fysisk gå ut av døra for å hente vann som atpåtil ikke er rent. Dette er da den brutale hverdagen for mange flere mennesker enn vi tror. Heldigvis finnes det organisasjoner som Diakonia og Kirkens Nødhjelp som hjelper til med å etablere brønner og vannstasjoner for at flere og flere skal få tilgang på rent vann. Dette fikk vi altså se med egne øyne her i Kangundo.

Etter Machakos og landsbybesøk, flytta vi til en ny by kalt Kitui hvor NCCK støtter en anglikansk kirke og en tilhørende barneskole. Her bodde vi hos en ny vertsfamilie, nemlig hos presten i den anglikanske kirke. Første kvelden hadde de kjøpt høner som vi skulle ha til middag dagen etter. De tok tau rundt føttene deres og la dem i gangen innendørs hele natta, før de ble slaktet morgenen etter. Dyrepoliti, hvor er du?

IMG_2027 DSC_0001
Levende middag servert i pose! Only in Africa.

I løpet av oppholdet fikk vi avlegge et besøk hos barneskolen, hvor vi besøkte omtrent alle klassene. Etterpå samlet de seg på skoleplassen og sang en sang om skolen sin, «ACK St. Martins School». ACK står for «Anglican Church of Kenya», så skolen er med andre ord en kristen privatskole. Hva? Finnes det private barneskoler? Ja, her er det ikke slik som i Norge at alle på død og liv skal følge den skolen myndighetene mener er best for alle. Her i Kenya finnes det haugevis av private barneskoler. Men for ikke å bli plassert på høyresiden i politikken av deg som leser dette nå, må jeg selvfølgelig ta med at privatisering av barneskoler har en ganske så mørk skyggeside. Det blir de rike som kan kjøpe seg til de private skolene, og dermed få bedre utdanning enn de fattige. Skal man som barn altså få dårligere utdanning fordi foreldrene ikke har råd? Er ikke det litt urettferdig? Så må det jo nevnes at det er helt andre tilstander her enn i Norge. De kenyanske myndighetene er nødt til å slippe til de private skolene. De sparer penger på det, og penger har de ikke akkurat overflod av etter at mesteparten av skatten har drukna ett eller annet sted før det skal brukes på noe fornuftig. Nei, det skal ikke være lett, denna politikken.

DSC_0087
Noen av klassene samlet seg utenfor for å synge skolesangen. Flinke barn!

DSC_0115 - Kopi (2)
Noen synes det er skummelt med kamera, andre vet hva de må gjøre når det kommer opp.

DSC_0108
Engelsk og swahili er obligatoriske fag fra 1. klasse.

DSC_0094 DSC_0111Venstre: Eirin i skoleuniform! Høyre: Varm skolemat blir servert hver dag. Det er som regel enten ris eller ugali (mos av maismel), og blir laget i denne digre gryta!

Gudstjeneste på søndagen var selvfølgelig obligatorisk. Heldigvis varte den ikke seks timer slik som i Mombasa, her klarte de seg med to timer. Man kan riktignok velge å være der lenger. Her er de nemlig så smarte at de har tre gudstjenester etter hverandre. De to første på engelsk, og den siste på swahili. Praktisk, så kan man selv velge om man vil være i kirka to, fire eller seks timer, og hvilket språk man vil ha budskapet på. Kult!

DSC_0024
Gladys og Camilla 🙂

Etter noen dager i Kitui, dro vi videre (puh) til vertsfamilien vår sitt andre hus, hvor resten av familien bodde. Vertsfamilien besto nemlig av et gammelt ektepar som bor inni Kitui by for å arbeide med kirka. Så fort de får mulighet drar de ut til landsbyen Konza for å være sammen med barn, svigerbarn, barnebarn og en del andre mennesker som bor i området. Du har kanskje hørt utsagnet «i Afrika er alle i familie» før? Det er i hvertfall klin umulig å finne ut av hvilke relasjoner folk har til hverandre, for i et hus kan det bo et ektepar med 5 unger og et par eldre foreldre, i tillegg til en avdød søsters gjenværende barn, i tillegg til en grandonkel med en svigerdatter med et adoptivbarn. Det er altså ikke bare mor, far og to barn som bor i samme hus, slik som i Norge. Komplisert, ja, jeg vet. Dette var også tilfellet i huset vi bodde i. Men her bodde i hvert fall sønnen til presten med kone og en nydelig liten gutt på bare 6 uker! Ble helt forelska i den lille skjønnasen, og satt og sang «julekveldsvisa» og «romjulsdrøm» til han sovna flere kvelder. Mmm, DET var koselig, det.

De bodde forøvrig på et lite småbruk med en del dyr. Det vil si; alle som bor så langt ute i bushen som det de gjør, driver matproduksjon til selvforsyning på et eller annet vis. De hadde haugevis av høner, i tillegg til hunder og katter, samt geiter, okser og esler. Søte dyr, men de kunne være bråkete kl. 5 om morgenen. Likevel er dyra, og spesielt eslene helt nødvendige for å rett og slett overleve. Dere skjønner, denne lille landsbyen er så langt fra sivilisasjonen at innlagt vann er et fremmedord. Her må man altså gå 3 km for å komme til nærmeste elv for å hente vann. Da er det veldig deilig å ha et esel som kan bære opptil 120L vann på en tur. Er ikke det ganske mye, a? Tja, halvparten av det går jo til drikkevann til dyrene selv, så det resterende vannet skal altså deles mellom cirka. 10-15 mennesker. Vi måtte derfor lære oss å være langt over gjennomsnittet sparsommelige, og fikk ikke mer enn 3 liter vann da vi skulle vaske klærne våre. Nordmenn tenker som regel ikke over vannforbruket sitt, siden vi tar det som en selvfølge, men én nordmann bruker i gjennomsnitt hele 200 liter på én dag. Disse dagene i Konza hadde vi derimot ikke noe større dagsforbruk enn 5 liter hver. Ja, det er helt ekstremt. Vi fikk tre liter til å vaske oss om morgenen, og to dl til tannpuss, og de resterende 1,8 literne gikk til matlaging, drikke og oppvask. Helt vilt hvor lite man klarer seg med hvis man må. En helt annen verden, på alle måter. Det var perfekt at vi fikk bo et sted over litt tid og oppleve hvordan mangelen på vann faktisk føles, også rett før TV-aksjonen, da. Tror ikke det er mange nordmenn som fikk føle hvordan vann faktisk forandrer alt bedre enn det vi gjorde. Tenk litt på dette, du, neste gang du står i dusjen. Etter 10 minutter har du faktisk allerede brukt 60 liter vann! Det er like mye som jeg ville brukt på å leve i Konza på 12 dager. Kontraster.

I Konza gjorde vi ikke så mye annet enn å bare lære hvordan de lever og delta i deres daglige aktiviteter, men vi fikk også besøkt et par jordbruksprosjekter som går på matsikkerhet, noe NCCK jobber veldig mye med i denne regionen.

DSC_0131Dette treet var litt kult.

DSC_0126Matsikkerhet er noe av det viktigste NCCK driver med. Her, langt ute i det tørre, varme, øde Kenya, fikk vi se og hjelpe til med jordbruket.

DSC_0118

Mens vi bodde i Konza fikk vi også dratt på områdets eneste turistattraksjon, nemlig Nzambani rock. Ordet «rock» betyr «stein», så Camilla og jeg tenkte «åja, vi skal se på en stein. Kult.» Men det var visst mer et lite fjell som det tok 15 minutter å bestige. Var visst en kjent søndagstur. Gleder meg til kenyanerne kommer til Norge og vi skal ta dem med på fjelltur der. Blir nok litt av et kultursjokk, for ikke å snakke om en god treningstur.

IMG_2123På toppen av Nzambani-fjellet!

IMG_2124
Tror jeg skal gi afrikanerne er god innføring i hva slags skotøy man bruker på fjelltur når de kommer til Norge og skal gå i de norske fjellene. Ikke mye flip-flops å se der. Nåja, vi var riktignok ikke på en ordentlig fjelltur.

Vi fikk også besøkt et av kontorene til Green Africa, organisasjonen Gladys jobbet i tidligere. De hadde naturlig nok en nydelig stor hage med masse trær.

IMG_2063

IMG_2054 IMG_2120
Wow, spesielt tre.

Etter Konza dro vi tilbake igjen til et hotell i Machakos. Jeg ble veldig dårlig i helga, og med nesten 39 grader i feber måtte jeg haste inn til legen som tok malariatester og blodtester. Jeg hadde heldigvis ikke malaria, men hadde fått en bakterieinfeksjon. Blodverdiene skal ligge under 70, men hos meg var de på 88. Det vil altså si at blodet inneholdt masse ukjente bakterier som det naturlig nok ikke har noe forsvar mot. Ikke så rart etter å ha bodd på den afrikanske landsbygda, med dårlige hygieneforhold, urensa vann og annerledes mat. Så jeg fikk en ganske sterk antibiotikakur både intravenøst og i tablettform. Nei, Afrika er ingen spøk, det skal være sagt! Men nå er jeg heldigvis frisk og rask og ute av senga igjen – jippi! Og for dere som lurer på om jeg ikke er redd for ebola, så kan jeg fortelle dere at jeg er i Øst-Afrika, ikke Vest-Afrika, og her finnes det like få ebola-tilfeller som i Europa.

Nå har vi kavet oss tilbake til hovedstaden, en uke tidligere enn planlagt. Vi skulle egentlig være i «Lower Eastern Region», som fylket heter, i en måned, men NCCK her hadde ikke noe skikkelig opplegg planlagt, desverre. NCCK er altså Kirkens Nødhjelps partnere her i Kenya, og de har ansvaret for teamet vårt disse tre månedene. De har ansvaret for å organisere steder hvor vi kan observere og arbeide med prosjektene deres, så vi som Kirkens Nødhjelps utsendinger får se hva organisasjonen i vårt hjerte støtter her i Kenya. Og denne organiseringen har vært ganske fraværende både i denne regionen og i Mombasa. Som du kanskje skjønte av teksten over, så flytter vi fram og tilbake og hit og dit, og kan aldri slå oss ned et sted og bli kjent med folk og område. Grunnen til dette er ganske opplysende: på stedene vi kommer til blir vi alltid fortalt at «jammen NCCK har ikke så mye aktivitet i denne regionen for øyeblikket», og dermed er vi der en liten stund, besøker et prosjekt, og drar videre til et nytt sted som forteller oss akkurat det samme. Det kan være ganske frustrerende i lengden. Men det er ikke synd på oss. Man må bare smøre seg inn med en god dose tålmodighet, være kreativ, holde motet oppe, og finne på noe selv. Og selvom det har vært mye venting og lite planlegging, har vi iallefall fått sett noen av prosjektene NCCK driver med her i øst, lært hvor priviligerte vi er som bor i et land hvor rent vann er en selvfølge, og hvor viktig det er å støtte organisasjoner som Kirkens Nødhjelp fordi vi her har sett med egne øyne at det faktisk fungerer og har endret livene til tusenvis av mennesker de siste årene. JA – tusenvis av mennesker bare i denne delen av Kenya. Så vi er veldig takknemlige for all kunnskap og erfaring vi tar med oss, som vi kan bruke når vi kommer hjem og skal jobbe i det politiske og organisatoriske Norge. Alle politikere burde hatt en slik tur, og sett hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell for mange. Så kan de kanskje klare å tenke seg om en gang til før de gir skattelette til de rikeste av de rike.

Vi skal altså være i Nairobi i en uke før vi drar til en ny by neste søndag, nemlig Kakamega i Vest-Kenya. GLEDER oss!

DSC_0134

Shnækkess.

– Akinyi (mitt kenyanske navn!) 🙂

Publisert i Blogg | 1 kommentar

Mombasa

Da har teamet vårt vært 10 dager i den fuktige, varme, vakre, kontrastfylte havnebyen Mombasa. Vi startet oppholdet med tre dager på konferanse. Eller rettere sagt: tre dager på stranda. Konferansen til NCCK var nemlig på et nydelig ferieparadis kalt Kanamai, hvor det var lange, hvite strender, palmer, 30 grader i Det Indiske Hav, runde stråhytter å sove i, hengekøyer, basseng, også videre. Nydelig. Deilig. Fantastisk restitusjon for kropp og sjel og hode og hjerte. I tillegg til å bade, sole oss og nyte livet, var vi også med på noe av konferanseopplegget, og møtte mange av de ansatte i NCCK. Men nok kjedelig tekst, her kommer noen bilder som kan oppsummere disse dagene mye bedre enn det ord kan:

IMG_1793 IMG_1790IMG_1782 IMG_1787IMG_1627 IMG_1743

Etter tre utrolig deilige dager ved havet, dro vi inn til byen for å bo en uke hos vertsfamilier! Vertsfamiliene jobber hos NCCK og meldte seg frivillig til å være vertskap for en kenyaner og en nordmann. Gladys og Camilla i en familie, Tabitha og jeg i den andre. Vår familie besto av en mor, en far, en gutt (4 år) og ei jente (12 år). De er rett og slett fantastiske. Så mye gjestfrihet, kjærlighet og glede i ét hus! Veldig artig å få bo hos en afrikansk familie igjen, være med dem på deres daglige gjøremål og aktiviteter, se og lære mye nytt, og bli kjent med noen jeg definitivt er nødt til å besøke igjen.

DSC_0001

DSC_0002
Utsikten fra verandaen til vertsfamilien. Denne elva renner ut i Det Indiske Hav et par kilometer lenger øst.

DSC_0003
Vi fikk mye skikkelig afrikansk mat servert i løpet av uka. Her er vi i gang med å lage noe vi kaller chapati, som vi spiser omtrent hver dag. Chapati er en slags pannekake bare i sunnere versjon. Man lager en deig, og kjevler den ut slik du gjør med pepperkaker, før du smører den inn i olje og legger den i stekepanna.

DSC_0039
Vertsbror Jayden (4) til venstre. Er ikke disse bare verdens søteste? En vakker dag skal jeg gifte meg med en afrikaner og få slike barn. JIPPIII 😀

Helgen ble tilbrakt med vertsfamilien, men vi fikk også tid til å dra til Tabithas søster! Hun bor i slummen i Mombasa, og der er det naturlig nok litt lavere standard enn hos vertsfamilien. Men ikke mindre glede og gjestfrihet!

DSC_0016 DSC_0013
Venstre: Do. Høyre: Klesvasken.

DSC_0017
Her stekes det chapati!

DSC_0022
Her lærer en uviten europeer seg litt afrikansk kokkekunst. Heldig jente, som lærer seg flere kulturer å kjenne.

DSC_0025
Middag på gang. Klokkeslett? 20.00.

DSC_0027
Hva er det til middag i dag, da? Chapati (type pannekake) med bønner og fanta blackcurrent (hvorfor har vi ikke den brusen i Norge?) Tro det eller ei, men pannekake med bønner er faktisk ikke så alle verst.

På søndag dro Tabitha og jeg til kirken som hun pleide å gå i da hun studerte i Mombasa. Den varte i 6 (!!!!!) timer, fra kl. 8 til kl. 14. De to første timene var lovsang, de to neste var preken, den femte timen var bønn, og den siste timen var nattverd og kunngjøringer. Veldig lang gudstjeneste, ja, men det er slik de liker det og er vandt med. De har hele dagen på seg – hvorfor ikke bare bruke dagen i kirka? tenker de. Ja, veldig annerledes fra Norge, men alt har sin sjarm. Kirka var ganske ekstrem, og kunne minne mye om kirka til vertsfamilien min i Sør-Afrika. Om du leste bloggen min da jeg var der nede, eller har hørt meg fortelle om det, vet du at den kirka der var en smule brutal, og drev med mye åndeutrivelser og en hel haug med ritualer som kan gjøre enhver kristen tenåringsjente ganske kritisk til sin egen tro. Derfor var det først og fremst ikke en god opplevelse å få en slik flashback til noe jeg husker som veldig annerledes, utfordrende og vanskelig. For det er vanskelig å tro når man reiser og får se og oppleve hva tro kan få folk til å gjøre, og se hvordan noen menigheter holder på. Men så kommer man til den delen der man spør seg selv: Hadde det vært bedre om de ikke hadde hatt noen tro i det hele tatt? Også forstår jeg at det viktigste er jo ikke hvordan de tror, men at de tror.

DSC_0040
Matatu – taxi til kirka. Går vilt for seg på de afrikanske veier. Ingen fartsskilting, tuting i hytt og gevær, sjuke forbikjøringer som går i siste liten – å være trafikant i Afrika er ingen spøk!

DSC_0046 DSC_0045
Lovsang og bønn på gang.

Disse siste dagene var planen å få se litt av prosjektene NCCK jobber med, men ettersom planlegging ikke er afrikanernes sterkeste side, har det blitt endel endringer og avlysninger, samt mye venting. Det er virkelig en helt annen verden når det kommer til dette med tid. De har så god tid i Afrika. Tida går ikke, den kommer. Dette kan virke veldig irriterende for oss effektive, punktlige nordmenn som helst vil få gjort så mye som mulig på så liten som mulig tid, men for å se på det fra en annen side: i Norge har vi ofte så dårlig tid at vi ikke får gjort ting skikkelig, vi stresser og skal rekke både det ene og det andre på kortest mulig tid, og ender opp med å ikke rekke noe som helst. Hvis folk ikke kommer til avtalt tid, er det helt krise, fordi vedkommende har «kasta bort» tiden din fordi du måtte vente. Nordmenn klarer ikke vente – det skal alltid skje noe. Her i Afrika tar vi det litt roligere. Vi har tid. Vi venter på hverandre. Camilla og jeg har virkelig lært oss hva venting er denne uka. Vi har venta på teamet vårt, venta på taxisjåføren, venta på foreleseren, venta på NCCK- personalet, venta i trafikken, venta på butikken, generelt venta på mennesker som overhodet ikke stresser, fordi de har tid. Så når du en gang kommer til Afrika vil du etter hvert forstå at tid har en helt annen betydning her enn i Norge. På godt og vondt. Så tenk litt over dette med tid. Stopp opp, se deg rundt. Nyt. Ta deg tid. Ta deg tid til andre, ta deg tid til deg selv. Om ikke annet, tror jeg det er veldig sunt å vente. Tenk så god tålmodighet vi får etter fire måneder med MYE venting. Slik var det i Sør-Afrika også. Husker blant annet at jeg venta på vertsmoren min som skulle hente meg i hele 2 timer på selveste julaften. Så det er dette vi mener med african time. På godt og vondt.

Men vi har selvfølgelig fått gjort og lært noe. NCCK i Mombasa driver ikke arbeid på samme måte som i Nairobi. De tilpasser arbeidet etter behovet i den regionen de arbeider i. I storbyen Nairobi driver de helseklinikker og ungdomsarbeid, mens her på kysten er problemene litt annerledes. Det er store indre konflikter mellom folkeslag og religioner, og NCCK jobber for å påvirke ledere og prester til å møtes, snakke, inngå kompromisser og avtaler for å skape et roligere, mer fredfullt samfunn. Dette høres sikkert veldig byråkratisk og overfladisk ut – får de egentlig til noe? Joda, noe må trekke i de byråkratiske trådene også. Noe må arbeide for å få til et mer demokratisk system som kan få folk til å møtes, på tross av alle forskjellene.

I tillegg har NCCK Mombasa et stipendprogram for studenter som er i en vanskelig økonomisk situasjon, og som ikke har mulighet til å betale for studiene sine. Her i Kenya er høyere utdanning ved universiteter og høgskoler overhodet ikke gratis, slik som i Norge, og mange foreldre sparer penger helt fra barna deres er født for at de skal få en mulighet til å ta utdanning. Tabitha, den ene kenyanske jenta på teamet vårt, kommer fra fattige områder i Vest-Kenya, og er blant veldig få i hennes landsby som har høyere utdanning. De fleste får grunnskole og kanskje videregående skole, men så sier det stopp. Hun fortalte meg hvor utrolig privilegerte hun og søsknene hennes er, og at hun virkelig har lyst til å jobbe, spare og søke på stipender for å få råd til å ta master i Europa. Tenk det – i Norge kan vi få haugevis av stipend og lån for å ta akkurat den utdanningen vi vil, omtrent over hele verden, mens i Kenya må de spare i årevis for å i det hele tatt ha muligheten til å komme inn på et lokalt universitet. Virkeligheten deres blir så mye tydeligere for oss når vi faktisk kjenner noen som har det slik. Når vi setter oss ned og prater, hun uttrykker sin fantastiske takknemlighet over å få ta en bachelor, mens jeg alltid har sett på dette som en selvfølge. Hallo – myndighetene må jo investere i utdanning, hva ellers skal de investere i!? Nei, slik er det ikke alle presidenter og ledere som tenker. Det er nok altfor mye penger fra kenyanske skattebetalere som havner på regninga til presidentens mange palass rundt om i landet. For ikke å snakke om hagene! Presidenten har kilometervis med hage helt for seg selv. Okei, nå har det norske slottet også en ganske stor slottspark, men den er nå i allefall åpen for allmennheten. Nei, et så flott folk som kenyanerne fortjener bedre ledere, det skal være sagt.

NCCK Mombasa har altså stipendordninger for ungdom som vil studere. Og disse prosjektene støtter du når du gir penger til Kirkens Nødhjelp! DU kan faktisk gi en ungdom i Kenya muligheten til å ta høyere utdanning, få seg en skikkelig jobb, som igjen kan gjøre Kenya mer utviklet enn tidligere. Kult? Det syns vi!

DSC_0066
Tuktuk – en mindre taxi for en, to eller tre personer. Slike taxier finner du overalt, og koster deg mellom 1 og 3 kroner, avhengig av hvor langt du skal.

DSC_0065
Kanskje satse litt på vei i neste statsbudsjett, da.

IMG_1851 IMG_1850
Venstre: Mombasa er en kjent havneby, og mye av eksporten til Øst-Afrika går gjennom denne havna. Skipene kommer inn gjennom en elv som deler byen i to, og på denne elva går det et skip fram og tilbake for å frakte folk fra den ene til den andre siden av elva. Vi fikk møte kapteinen i styrerrommet – hurra!
Høyre: Gladys og jeg d-i-g-g-e-r Mombasa, CFC og hverandre. Ææh, klisje.

Og med det sier jeg tusen takk hvis du faktisk tok deg tid til å lese alt sammen. Som vi ville sagt her i Kenya: I appreciate that.

Publisert i Blogg | 1 kommentar

Et bursdagsbarn

Året er 1995. Det er høst i Gudbrandsdalen. Dalen har tatt på seg finstasen, og det uendelig antall farger kan ta pusten fra enhver som stopper opp for å se seg rundt. En familie på fire er på blåbærtur på Øyerfjellet, for å samle opp til den lange vinteren som ligger foran dem. Mor, far, søster og bror. Men familien venter ikke bare på vinteren. I mors mage ligger nemlig den lille, ei lita jente er på vei. Nå må hun jo snart bli født, magen er jo stor! Likevel tar de sjansen på en blåbærtur. Om vannet skulle gå der midt oppe på fjellet, ville vel far vært tilgjengelig som jordmor for anledningen, og pakket nurket inn i hva han kunne finne av klær. Vannet gikk riktignok ikke denne kvelden, men 12 timer senere. Far fikk mor inn i bilen, og kjørte i all hast inn til Lillehammer sykehus. Og den lille var så ivrig! Mor fikk så vidt kommet seg inn på fødestua, før jenta var på vei ut, og bare seks minutter senere kunne mor, far, storesøster og storebror ønske velkommen til verden, til sitt nyeste familiemedlem. Datoen var 20. september.

Hvem skulle trodd at jenta – nøyaktig 19 år senere – befant seg i Afrika, omringet av ville apekatter og swahilipratende kenyanere?

Å ha bursdag i utlandet, mange tusen mil unna familie og venner, kan virke veldig rart og trist. Jeg har nå opplevd dette to ganger, først da jeg var 17 år og bodde i Sør-Afrika, og nå når jeg bor her i Kenya. Man har mange bursdager i løpet av et liv, og bursdag i Afrika er absolutt en opplevelse verdt å få med seg. Afrikanere har en gjestfrihet som ikke kan måles med den man finner i Norge. Hver gjest skal føle seg verdsatt og spesiell, i allefall hvis man har bursdag! Derfor ble det faktisk en heidundranes bra feiring på lørdag, takket være våre gode kenyanske venner.

På formiddagen dro vi til en fredet park i Nairobi, hvor mange kenyanere fra forskjellige organisasjoner hadde samlet seg for å sette fokus på global oppvarming. Det var en del folk som hadde taler, og som motiverte oss unge til å engasjere oss i klimadebatten, til tross for at det går vanvittig treigt framover med myndighetene (ja, de sliter med det samme her som i Norge!) Etter all praten, var det over til dagens hovedaktivitet: treplanting! Vår gode venninne Gladys er med i organisasjonen African Youth Initiative On Climate Change (AYICC), som var hovedarrangør for treplantingen. Vi dro derfor til et stort drivhus, hvor alle kunne få en eller to planter hver, og deretter gikk vi tilbake til parken og plantet trærne mens en rekke journalister foreviget hendelsene. Så nå er vi sikkert i en eller annen kenyansk avis et sted, jippi! Etter treplantingen var det konsert, i tillegg til at vi fikk mate og kose med de mange apene som befant seg i parken. Ja, det var faktisk hundrevis av aper der. Helt ufarlige, og utrolig søte!

IMG_1510 IMG_1511IMG_1502 IMG_1581
IMG_1495 IMG_1494
Hahaha, apekatter er glad i den som har peanøtter å dele ut.

IMG_1534
Litt morsomt at jeg som er med i De Grønne fikk være med på noe ganske likt i Kenya også. Her merker de klimaendringene enda tydeligere enn oss, så det er vel ikke så rart ungdommen engasjerer seg. Heia De Grønne – uansett hvor!

IMG_1531

IMG_1535

IMG_1540
Her skal det plantes trær og tas opp CO2!

IMG_1539Flinke til å grave! Hvorfor kunne ikke alle som bygger muskler på treningssentrene i Norge, bare gravd hull i bakken og planta trær i stedet? Kjempegod trening, lover!

IMG_1550 IMG_1552
Camilla, min kjære reisepartner og teammate! Da vi (jentene) gravde, var det ei som kommenterte noe så kontroversiellt som: «What a man can do, a woman can do better!» Hvem vet, kanskje det finnes et SV i Kenya om 50 år?

IMG_1545
Go Green! Greit å vite at det er flere som tar klimaendringene seriøst. Det var jo nettopp 300 000 mennesker som marsjerte gjennom New York City’s gater for å sette fokus på klimaet. Så ja, vi har egentlig endel mennesker med på laget. Kult!

IMG_1530
Røde Kors var med på treplantingen!

På kvelden dro vi ut sammen med både norske og kenyanske CFCere, i tillegg til en hel haug av kenyanernes venner. Vanvittig koselig! Det var middag, bløtkake, dans og sang, stemningen var på topp, og vi nøt hvert sekund. Er det noe kenyanerne kan, så er det å lage fest! En veldig bra start på mitt siste år som tenåring (endelig). Men det er jommen meg bra man ikke feirer med kenyanere hver dag – danseføttene verker fortsatt, to dager etter festlighetene, haha. Men som min mor alltid har sagt: er det fest, så er det fest.

IMG_1575IMG_1579Hu her er RÅ! Nakupenda, Gladys!

IMG_1576
… and I love you, Kenya 😀

Etter ei knall uke i Nairobi, hvor vi har blitt kjent med vår organisasjon NCCK, sett litt på deres arbeid og prosjekter, blitt kjent med teamet vårt, feria bursdag, lært oss litt swahili, og bidratt til et grønnere Kenya, drar vi i morgen videre til kystbyen Mombasa! Jippi! Reisen tar om lag 10 timer i buss, på en mer eller mindre overkommelig, afrikansk vei. Gleder oss. He-he. Neida. Joda. Ingenting er som litt kvalitetstid med sine egne tanker og Toto på ørene.

Vi snakkes ved Det Indiske Hav!

Ingvild

Publisert i Blogg | 1 kommentar